Nordmenn var slaver hos araberne

3 mai 2006 kom det en avismelding om en ny bok om slaveriet. Denne gang var det ikke om europeernes behandling av afrikanere det gjaldt, men arabernes behandling av europeiske sjøfolk i fangenskap hos nordafrikanske røverstater, en skjebne som ikke minst møtte mange norske sjøgutter!
Vi kan lese:
“På 1600-tallet hadde røverstatene i første rekke galeier, rodd av tusenvis av slaver. Mange var tilfangetatte sjøfolk. Galeiskipene var i praksis flytende konsentrasjonsleirer, der slavene satt med lenker rundt føttene. Man måtte ro med jernhansker for at ikke huden skulle slites av.

Det var forbudt å kommunisere med andre slaver for å hindre opprør, og man ble sulteforet. Rodde man ikke godt nok, ble en arm eller fot kappet av til almen avskrekkelse. Etter at nordafrikanerne på 1700-tallet begynte å anvende kaprede handelsskip som sine egne i kaprerrollen, ble tilfangetatte sjøfolk brukt om bord som matroser, forteller Ødegaard.

Andre sjøfolk havnet i hardt slavearbeid med å bygge bymurer eller i jordbruk. Særlig unge sjøgutter endte som sexobjekter for de tyrkiske vaktsoldatene i Tripolis. Ved ett tilfelle rundt ca. 1800 protesterte det europeiske diplomatkorps i byen overfor pasjaen, dvs. fyrsten, idet man fastslo at «. . . . den slags handlinger er kun forbeholdt det kvinnelige kjønn». Den skyldige vaktsoldaten ble arrestert og overlevert til diplomatene med beskjed fra fyrsten om at man kunne gjøre hva man ville med ham.

Men skjebnene var mangeartede. Mens noen ble plaget fra dag én, ble yngre, mer representative og intellektuelle slaver benyttet i hofftjeneste.”
……
Danskekongen inngikk fredsavtale med røverstatene i 1750, og overførte gaver, våpen og årlige betalinger til de nordafrikanske fyrstene. Våpenhvilebrudd førte likevel til at den dansk-norske flåten en gang bombarderte Alger, en annen gang kaprerflåten i Tripolis havn. At Norge var i krig med Nord-Afrika på slutten av 1700-tallet, har nok gått de fleste hus forbi.

– Kanskje så mange som opp mot ti prosent av de nordiske slavene konverterte til islam, opplyser forfatter Ødegaard. – Gjorde man det, ble man fri, men fikk ikke reise hjem. – For de fleste ble Nord-Afrika en brutal opplevelse som de ville vært foruten. Men mange av fangene var begavede observatører som iakttok samfunnene de var havnet i. Da de vendte hjem til Skandinavia, bragte mange basisopplysninger om samfunnsforhold, islam, ritualer, faste, ramadan, bønnetider osv. Således ble disse sjøfolkene våre første islamkjennere.”