Jeg er bekymret for Norge

Av TORE KJEILEN, Aftenpostens kronikk 24. mars 2006

Et stadig sterkere islam i Norge gjør meg bekymret. Hvilket samfunn skaper vi, hvilken fremtid gir vi våre barn? Jeg bor på Grønland i Oslo og er blant dem som først får se hvordan samfunnet hurtig endrer seg.
Det gjør meg også til den av de første som får se hvordan mennesker fra utenfor den europeiske og humanistiske kulturkrets stadig øker i antall.

Jeg er preget av en viss fremmedfrykt, men jeg er ikke noen fremmedfiendtlig person. Jeg er heller ikke på noen måte islamfiendtlig. Tvert imot, den muslimske verden og islams historie er blant det som fascinerer meg mest.

Jeg har hovedfag i religionsvitenskap med spesialisering i islam. Arabisk er et av støttefagene mine, en liten universitetseksamen i hebraisk har kommet i ettertid.
….
Jeg er ikke opptatt av folks hudfarge, hvilken gud de tror på, eller om de bærer et navn som ikke fantes i Norge for noen årtier siden.

Men jeg er redd for hva som skal skje i landet vårt når så mange tviholder på kulturen fra det landet de selv har gått gjennom ild og vann for å slippe å bo i.

Jeg er redd konsekvensene av at stadig flere borgere i Norge har hjerte og hjerne i et fremmed land. Jeg bekymrer meg over at svært mange av dem holder en norsk kulturell tilhørighet på armlengdes avstand gjennom giftermål fra hjemland og gir sine barn en oppdragelse beregnet på det landet de ikke lenger bor i.

Og jeg er redd for hva som skjer den dagen «etniske» nordmenn oppdager at de har mistet kontrollen over sitt eget land, mistet muligheten til å verne om verdier som våre forfedre har bygget med sitt blod, slit og oppofrelse: Demokrati, ytringsfrihet, likestilling, respekt (ikke den fryktbaserte), samhold, ekte dialog og individuell frihet.