Skilsmisser og samfunnsansvar

”Skilsmisser knekker barna psykisk”, kunne Dagbladet fortelle over to sider, lørdag 17.12.05. Avisen kunne referere til studier foretatt av Ingunn Størksen ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, som blant annet viste at ungdom med skilte foreldre har dobbelt så stor risiko for å få psykiske problemer som de som bor sammen med begge foreldre. 25 ooo barn opplever hvert år at foreldrene går fra hverandre.

Samme dag kunne avisene fortelle at folk i partnerskap skilte lag langt oftere enn andre. Fra før har vi studier som viser at samboende har tre ganger så stor oppløsning etter noen år som gifte, selv der det er barn med i bildet.

Dette er andre toner enn de det ble spilt opp til tidligere, da det ble hevdet at alle samlivsformer måtte likestilles, det ene var like bra som det andre, og de som mente noe annet var gammeldagse eller de hadde fordommer.

Men det er ikke bare forholdet til barnas helse som gjør at ekteskapspolitikken blir samfunnspolitikk. Det er stor forskjell på antall barn i forskjellige familieformer. Fra Oslo vet vi for eksempel at i Frogner bydel, der det stort sett bor velstående norske husstander, der er fødselstallene svært lave –hver kvinne kan i gjennomsnitt vente å føde 1,3 barn. I en annen bydel, Søndre Nordstrand, er det gjennomsnittlige barnetallet beregnet å bli 2,3 pr. Kvinne. Her er innvandrerandelen stor, og ser vi på innvandrerkvinnene isolert, er det sannsynlig at deres barnetall i gjennomsnitt blir liggende ett barn over kvinnene på Frogner.

Grunnen til at kvinnene på Frogner føder så få, er ikke at de ikke lar seg besvangre, men at innpå hvert tredje svangerskap ender i framprovosert abort. Dette må igjen ses i sammenheng med de livsstiler som i dag dominerer i mange yngre miljøer. Til disse livsstilene følger lett ustabile familiedannelser, og store sjanser for at kvinnene blir eneforsørgere av barna, mer enn ett barn blir risikabelt.

Dette er sammenhenger som politikere burde ta opp ved å vise til eksempler, tall og statistikk og tall og ikke bare personlige ytringer over moralsk bekymring, som de ideologiske profesjoner i våre dager oftest vil avfeie som uttrykk for hysterisk moralisme. Her er det mye å ta fatt på for de som vil arbeide for et godt samfunn for våre etterkommere.